Beate Juell – Skulptur

Sveising, bæring og støp. Beate Juell lager serier av skulpturer. Den første leireskulpturen dekkes med gips som skal bli til former. Spenstige kurver i leire må ha innvendige stativ å klynge seg til. Metalltråder gir muskler til sjelettet. Se video om hvordan Beate former skulpturene sine.

Tida vår må brukes til å skape kunst. «Mine beste perioder handler ikke om salg, men om tid til å jobbe». Beate Juell lager serier av skulpturer. Den første leireskulpturen dekkes med gips som skal bli til former. Spenstige kurver i leire må ha innvendige stativ å klynge seg til. Metalltråder gir muskler til sjelettet. Formene for en skulptur kan variere fra 2 til 10 enheter. Gipsformene deles opp og gir hulrom hvor leiren presses utover. Tørkepunktet er kritisk. Når leireskulpturen skal brytes fra gipsformen må den være stabil, men ikke så tørr at den har festet seg til gipsen og blir umulig å løsne. Delene må kunne løftes  inn i keramikkovnen. Utfordringen er hvor lange spenn leiren tåler før den knekker.  Været påvirker resultatet. For rask avkjøling etter brenning danner sprekker. Den ferdigbrente leiren glaserers opptil 7 ganger. Skulpturen settes sammen i et stålstativ. Beate må slipe, sveise og snekre som en del av prosessen. Denne videoen viser noe av arbeidet.

SKYVER PÅ KERAMIKKENS GRENSER

Glasurens muligheter for farger og keramikkens utfordringer med å strekke spenn og former trigger kunstneren Beate Juell (52). Skulpturene av dyr og mennesker er elsket av publikum, men uttrykket er også utfordrende.

ØSTRE TOTEN: De menneskelige følelsene ligger utenpå skulpturene til Beate Juell. Du kjenner frykten hos oksen, de skjulte drømmene hos den unge amasonen og autoriteten til den aldrende kvinnen. Kunsten rammer ulikt hos publikum. De ville hestene hennes er elsket av kvinner. Menn blir oftere provosert. En eldre tømmerkjører forklarte henne at dette ikke var hesten han kjent fra sitt yrke. Den var rolig og temmet. – Skulpturene skal sette igang en følelesmessig dialog. Det hender jeg får kjeft av publikum, men jeg får også tilbakemelding på at arbeidene min er elsket. En reaksjon på at publikum aldri har sett noe så grusomt er også spennende, selv om det nødvendigvis ikke er behaglig, sier Beate.

Anatomiske grenser

Studietida i Danmark la grunnlaget for anatomi og fysikk. Det figurative ligger i ryggmargen. Men Beate vil hele tiden skyve på grensene i forhold til spenst i godset og hvilke fortellinger hun kan stå inne for. Den utemmede i hesten, lander den rolig, eller er den steilende på veg opp? Bevegelsen er åpen og gir rom for tolkning hos publikum. – Selv om jeg jobber figurativt må noe slå tilbake og utfordre den som opplever kunsten og rommet. Et dyr trenger ikke være anatomisk riktig for å kjenne det igjen. Noe av det jeg synes er utfordrende er at det er så små marginer mellom dyr, hva som gjor at vi skiller et dyrs egenskaper fra et annet, sier Beate.

Kunst for barn

Som småbarnsmor tok Beate pedagogikk. Hun var alene med barnet sitt og forsørgeransvaret ga ikke rom for eksperimentering med inntektsgrunnlaget. Erfaringene som lærer ga innsikt i hvordan barn og unge engasjerer seg i kunst.- Hvis ikke barn får oppleve samtidskunst, vet de ikke hva det er. Barn som aldri får gå på kunstutstillinger mister muligheten til å utforske og finne uttrykk. De elsker det, også barna som bor på bygda må få slike muligheter, sier Beate. Engasjementet for kunstformidling til barn har hun tatt med seg til Peder Balkes malerier på garden Billerud i Østre Toten. Alle elevene på femte trinn får bli med på Beates reise inn i landskapsmaleriene fra 1800-tallet. I Gjøvik sentrum, bak Kauffeldtgården, har hun skapt en vakker skulturpark for de minste. Skulpturene skjuler hemmeligheter inni seg. Nysgjerrige små kan leke, fantasere og oppdage. I prosessen var barnehagebarn med på å påvirke resultatet. Beate mener samarbeidet med barna har påvirket lekenheten i skulpturene hennes i etterkant. – Jeg er blitt mer åpen for fabulering, sier hun.

Farger i lag

Under de første kunststudiene i Danmark ble Beate kritisert av lærerne for å dekorere betongskulpturene sine. Hun ville fortsette å male selv om uttrykket var tredimensjonalt. – Det gjorde ikke noe for meg at skolen synes uttrykket mitt var feil, jeg måtte bare jobbe videre. Og når jeg startet med keramikk i Oslo falt uttrykket på plass, sier Beate. På keramikkstudiene ved Kunst- og Håndverkskolen lærte hun om glasur, brenning med og uten ogsygen og oppskrifter for farger på leiregods. I dag kjennetegnes Beate Juells keramikkskulpturer av lag på lag med glasur, proselensbiter, sand, spiker: Rødt, blått, sort og grått.

Fotografi

Beate bruker fotoapparatet for å sjekke hvorfor uttrykket blir annerledes enn planlagt når hun jobber. Det er ikke lett å snu og vende på et diger og tungt objekt. Fotografi av skultpurene har den siste tida også blitt et eget kunstuttrykk. I unge år fordypet hun seg i maling og tegning. Gjennom fotografiet kommer hun tilbake til flaten. Hun tar bildene selv, legger lag på lag med eksponeringer i photoshop, skarpe bilder over uskarpe og finner fram til nye tolkninger av skulpturene sine. – Fotografiene blir en utvidelse av seriene med skultpurformer. Bildene gir en ny måte å fabulere videre over samme tema, sier Beate.

Om forfatteren