Maler og grafiker Hilde Grønstad Sunde

– Selv om jeg jobber objektivt med komposisjon er det livet mitt jeg maler. Det er ikke til å unngå, sier hun. Maler og grafiker Hilde Grønstad Sunde (49) lar seg fascinere over tilbakemeldinger om at landskapsmaleriene hennes er så sterke at noen tror det har vært en mann som må ha malt bildene.

Av Inger Christine Årstad

GJØVIK: – Jeg synes det er moro med den slags respons. Men selv om djupet i naturen, røtter under vann, fjell ned i hav inspirer meg, trenger man å se det vakre også. Stille klanger kan ha like stor kraft. Du trenger ikke henge rotter på kors for å skape sterke utrykk for publikum. Og kvinner er mer enn akvareller og blomster, sier Hilde.

Den smale penselen

– Hilde du må bruke bredere pensler, sa medstudentene på Kunst og håndverkskolen i Oslo. Jeg prøvde, men måtte bruke tynne pensler i tillegg, sier Hilde Grønstad Sunde. Pioneren innenfor performance, Hilmar Fredriksen var læreren og veilederen. Bildene skulle være rå og tøffe med mye motstand. Hildes harde jobbing med det figurative og naturalistiske ble nesten ikke akseptert. Hun var bare atten år, kjente ingen kunstnere og hadde fått en av de sju plassen på talentkvoten i den ærefulle malesalen på Kunst og håndverkskolen. Ryggmargsrefleksen hennes handlet om landskap, lys og skygger – om å beskrive de store rommene. - Jeg har levd med bildene mine hele livet. Jeg bruker selv bilder til å reise og gå meg bort i, eller finne fram gjennom. Å lage rom ut av en flate har alltid fascinert meg, sier hun.

Anerkjent

Det hjalp ikke at avgangsutstillingen fikk masse skryt. Hilde var sliten av å kjenne sterkt på sitt eget uttrykk som ikke var i takt med 90-tallets trender. Året etter eksamen var hun småbarnsmamma for første gang. Det var vanskelig å få atelié og stipend og soverommet ble fylt med staffeli, lerret, malingstuber, pensler, papir og blyanter. – Portrettene av babyen var med på å finne igjen gleden over tegning og maling igjen, sier Hilde. I dag er Hildes kunst så anerkjent at motstanden under utdannelsen er vanskelig å fatte. Hun har selv undervist på Kunst- og håndverksskolen, er tatt opp som medlem i alle poenggivende organisasjoner: Norsk grafikere, Landsforening for norske malere og Norske bildekunstnere. Grafikk med små epistler fra barndom og kvinneliv, gjerne med litt humor, selger godt. De store landskapene er kjøpt inn av offentlige institusjoner og samlere.

Tilbake

En hel generasjon senere har Hilde flyttet tilbake til Gjøvik. Ateliéplassen på Peder Balke-senteret på Billerud i Østre Toten gir inspirerende utsikt for landskapsmaleren. – Siden jeg flytta til noe så vakkert går det greit. Men det er rart å komme tilbake. Jeg har oppdaget hus som det ikke bor folk i, hjem som er i ferd med å falle sammen. Gamle trær som står foran husene. Det er rørende og litt sårt å være den voksne som ser inn på noe jeg opplevde som jinte, sier Hilde. Hun har kjøpt en varebil som hun reiser rundt i. Den daglige bilturen fra Gjøvik til ateliéet beskriver hun som en visuell gavepakke. Men innimellom kjører hun forbi Kapp og fortsetter mot Fering. – Jeg kommer nærmere motivene mine når fjellene stuper ned i Mjøsa. Skreifjella er det nærmeste jeg kommer Vestlandet. Steinveggene minner meg om naturkrefter og ras. Når jeg ser mot Gjøvik ser jeg «vakleveggen» som jeg har vært så opptatt av i bildene mine, sier hun.

Det skjøre

– Kunst spenner fra det vakre til det fæle. Jeg mener at det skjøre berører like mye. Jeg jobber ikke ekspressivt, men i en mer romantisk symbolsk tankegang. Tidligere rektor på kunstakademiet, tegner og grafiker Guttorm Guttormsgaard, er en av dem som så dette i meg. Han har inspirert meg, og gitt meg selvtillit, sier Hilde. Nettverket og ankerkjennelsen ble viktig for Hilde Grønstad Sunde. Hun var gravid med sitt andre barn, Sigurd, og gledet seg over egen separatutstilling hjemme på Melkefabrikken på Kapp. Tida var kommet for å jobbe opp ladskapene hun bar med seg. Istedenfor ble hun sykepleier for eget barn i mange år. Sigurd var født multihandicappet. – Jeg satt ved sykesenga og tegnet og holdt vakt over ham, sier Hilde.

Bekreftelsen

To år senere er livet rundt familien med barn mer organisert. De har gode avlastere og Hilde reiser på utstilling. Der treffer hun igjen læreren sin Dag Hofset. Hun blir invitert til Kunst- og håndverksskolen igjen for å undervise og arbeide. – Jeg var ikke glemt, sier Hilde stille. Tilbake i malersalen og grafikkverkstedet vanker hun med blant annet Håkon Bleken, Jens Johansen, Svein Strand, Ulf Valde Jensen. Sterke inspirasjonskilder som støttet Hilde til å jobbe seg fram igjen som kunster. Hjemme i Mariadalen fikk Hilde atelie i leiligheten under boligen. Hun kunne jobbe på kvelder når barna sov og når Sigurd fikk avlasting. Barna var med på utstillinger og arrangement. På kort tid ble Hilde en anerkjent billedkunstner. Oppdragene kom tett, med både kollektivutstillinger og separatutstillinger. 
– Jeg klarte å etablere meg som kunstner samtidig som jeg var mamma for Sigurd og Sverre. Vi fikk til et bra opplegg, sier Hilde.

Mørke

Da Sigurd var tretten år jobbet Hilde med en stor utstilling og hun var gravid. I mars døde det mellomste barnet, en måned senere ble yngstemann født. – Jeg utsatte sorgen og gjennomførte med en baby på armen, sier Hilde. Men uttrykket var forandret. Hun måtte jobbe hardt med å få noe som helst lys fram i bildene. En bitteliten kvit skogsblomst, noen lysglimt. Men utrykket var svart og dramatisk. Når utstillingen var ferdig hadde hun ikke igjen mer pust og sorgen kom.

Maler livet

Landskapene inne i livets mørke er fortsatt en del av Hildes uttrykk. Men nå fremkaller maleriene mer og mer lys. Flatene letter og solen strømmer inn. Men tåken ligger over naturen. Og trær markerer stengsler. Hilde innrømmer at det er en skummel veg å gi så mye av seg selv i kunsten. Men hun orker ikke bare å forske på farger. – Det gir meg ingenting. Kunsten min skal berøre noen, vekke nysgjerrigheten, være et utgangpunkt for folk. Kunst har en verdi for samfunnet. Det er viktig å undre, oppleve noe som blir noe mer. Og jeg har med håndverket. Det er så mye visuelt søppelt. Vi kan godt se på noe som er velkomponert også, sier Hilde. Kunstneren forteller at hun er takknemlig. Det går bra, bildene lever. Av og til må Hilde spørre seg selv hvorfor hun har malt motivet. Hva fortellingen er. – Selv om jeg jobber objektivt med komposisjon er det livet mitt jeg maler. Det er ikke til å unngå, sier Hilde Grønstad Sunde.