http://www.kulturhistorie.no/

«Mine beste perioder handler ikke om salg, men om tid til å jobbe». Når tre kvinnelige kunstnere diskuterer arbeidsvilkår, synlighet og økonomi, er konklusjonen at tida til å få være utøvende er det mest dyrebare. Møt billedkunstnerne Annette Hveem Narum (44) og Hilde Grønstad Sunde (49) og skulptør Beate Juell (52) fra Toten.

Behovet for å være tilgjengelig for ungene samtidig som de skapende kreftene skal få blomstre, påvirker hverdagen for kvinnelige kunstere. Men nå er Beate Juell (52) inne i en ny intens arbeidsepoke. Barn som har trengt omsorg og hjelp er voksne og klarer seg selv. Oppstykking av dagen etter skoletider og kjøring utfordrer ikke lenger jobben med å lage skultpurer som krever intens tilstedeværelse. Hun mener den nye muligheten for fordyping, lesing, galleribesøk og gode samtaler med inspill er den største endringen i hennes kunstnerkarriære etter at hun var ferdig med hovedfaget. – Nå kan jeg holde prosessene mye mer samlet, sier Beate.

Atelié

Gårdsplassen hjemme på garden Hveem i Østre Toten gir Beate rom for forming av store skulpturer, sliping og sveising. Stallen og fjøset fungerer som atelié.  – Jeg hadde ikke kunnet lage disse skulturene uten verksted hjemme. Det går døgnet rundt, sier Beate. For bildekunstnerne Annette Hveem Narum (44) og Hilde Grønstad Sunde (49) handler plassering av atelié mer om inspirasjon og konsentrasjon. Det siste året har begge leid ateliéplass på Peder Balke-senteret i Østre Toten. Annette har også arbeidsplass på gården hos svigerforeldrene på Blilie. – Maleriene er en ensom prosess. Jeg blir mye min egen kritiker og ønsker trygge og ærlige tilbakemeldinger fra andre bildekunstere. Peder Balke-senteret er en inspirerende plass med Hilde som nabo, sier Annette.

Respons fra hverandre

Kunstnerne er enige i at siden kunstkritikerne er lite aktive i regionen, er responsen fra andre kunstnere desto mer viktig. De snakker litt når de møtes, men har ikke et organisert felleskap. De siste 30 årene har Hilde levd i Oslo med bolig og atelié i Maridalen. I fjor flytta hun til Gjøvik. Hun bor fortsatt så nærme hovedstaden at hun tar en dag innimellom for å treffe kollegaer og generasjonen sin fra malelinja på Kunst- og håndverkskolen. – Jeg føler meg hjemme i Oslo enda og tviholder på venner og kolleger. Etter så mange  år med tilbakemedlinger kan vi stole på hverandre. Vi henter jo inspirasjon fra andre kunstnere, sier Hilde. På bordet ligger invitasjoner til et tjuetalls Oslokolleger. Hun vil lage et sommertreff og vise arbeidsplassen sin. Hun blir et bindeledd mot miljøet i Oslo. – Jeg gleder meg så til å vise fram Peder Balke-senteret og hva som skjer her, sier Hilde.

Journalister viser fram

– Det nærmeste jeg har kommet kunstkritikk fra en lokal journalist er at fargen på skjørtet mitt matcha bildene i utstillinga, ler Annette. Alle tre er takknemlige over at de alltid får forhåndsomtaler i lokalavisa Oppland Arbeiderblad. Forskjellen på å bli nevnt eller utelatt har enorm påvirkning i region-Norge. De ønsker seg kunstkritikk, men forstår at det kan være vanskelig for en allround kulturjournalist som dekker galleriene rundt Mjøsa. Kunstkritikken foregår i Osloavisene og det krever utstillinger i hovedstaden eller de store kunstinstitusjonene. Det store kunstmiljøet er i Oslo og sør i Oppland er hovedstaden nær. Annette ønsker seg et marked «innafor» men er knyttet til lokale galleri. Hilde synes Toten er en god arbeidsplass, men for henne er det ikke så viktig å bli synlig som kunstner lokalt, hennes miljø er i Oslo. Beate kom opprinnelig fra Oslo men har ønsket seg en lokal tilknytting. Jobbingen har gitt resultater og hun har blitt endel av det lokale kunstnermiljøet med regionalt marked i tillegg til kjøperne i hovedstaden.

Omtale

– Jeg skulle ønske at journalistene dykket dypere inn i  billedkunsten. Det ville gitt mer bredde og spenst i kulturlivet vårt, sier Beate. Hun er den eneste av de tre som fører pressemeldinger og omtaler i pennen selv. Hun inviterer også andre til å se og skrive om kunsten sin. Både Annette og Hilde er enige om at det er bra å få publisitet, men de synes skrivinga spiser av den dyrebare tida i ateléet. – Tida er så knapp med tre barn at jeg har valgt å bare bruke de dagene jeg kan på det kunstneriske, sier Annette. Hilde har gallerister som skriver pressemeldinger, lager filmer og sørger for mediaomtale og facebookoppdateringer.

Kunstnermyten

Beate ser utfordringene i å iscenesette seg selv som kunstner i sosiale medier via en gallerist.  – Det er krevende hvis kulturelle aktører vil du skal gjøre noe for å få innpass som du ikke kan stå for. Det er mye å hente på å være tydelig og regissere seg selv som Joseph Beuys og Odd Nerdrum. Kunstnermyten selger. Men hvem skal man være som kunstner, spør Beate. Hilde er ikke så optatt av kunstnermyten. – Nå er jeg snart 50 og vil være i fred og skape bildene mine. Jeg har det motsatt, er nok litt redd for at folk skal plassere meg i kunstnermyten, sier hun og innrømmer at det å flytte hemmat gjør det vanskeligere å gå med hatt, perlekjeder og pynte seg. – Jeg har til og med kjøpt boblejakke, ler hun.

Nettkunst?

Men det er ikke til å komme forbi at lokalt selger kjendiser bilder som hakka møkk. Salget er uløselig knyttet til kunstneren som person. Skal bare bildene presenteres i omtalen, eller betyr personen og fortellingen om livet noe for verkene? Fortsatt er innkjøpsordningen basert på hvor skulpturene er stilt ut og ikke antall likes på facebook. – Hvor salgbar er skulptur og maleri hvis de er blitt nettkunst, spør Beate. De tre damene rundt 50 er enige om at yngre har internett og sosiale medier under huden på en annen måte enn dem selv. – Men selvsagt gir et nettbasert publikum status for oss i brytningsgenerasjonen også. Vi vil også ha masse følgere og at publikum deler opplevelsene kunsten vår gir. Det er tøft at publikum deler en vill skulpturhest i solnedgang, sier Beate.

Målgrupper

For alle tre har kunsten i perioder krevd en nøktern livsførsel. Hvem er målgruppa deres? – Vakre bilder selger jo som hakka møkk. For meg er kunst er meningsbærende, ikke underholdning med overflater som gir nydelige farger. Som kunstner har jeg egoistiske behov for å uttrykke meg. Økonomien er tøff i dette yrket, men jeg går i svart om målgruppen skal bestemme hvordan kunsten min skal se ut, sier Beate. Bildekunst har en egenverdi for Hilde, både i det offentlige rom og for private. Målgruppen er folk flest. Hun presser prisene ned for å få folk til å kjøpe bildene sine. –  Kunst skal ikke vurderes etter pris. Jeg blir provosert over at noen presser prisene oppover slik at originalkunst bare skal tilhøre kjøperne med diamanter på fingrene. Det berører meg at kunsten min betyr noe for folk. Når de spør om å bruke noen av mine motiv, for eksempel i begravelse, betyr det mye for meg, sier Hilde. Bildekunstneren har valgt å ikke søke stipender. – Stipenden må de som lager ikke-salgbar kunst få. Mine verk fungerer hjemme hos folk og i det offentlige rom. Jeg maler ikke med det som målgruppe, men motivene mine finner sine hjem, sier Hilde.

Arenaer

Arenaer for å vise fram arbeider er viktig. De tre kunstnerne har i stor grad basert økonomien på utstillinger og salg til enkeltpersoner via gallerier. Dårlig salg må suppleres av andre inntektskilder og gir mindre fokus på kunstnerkarriæren. For Annette driver fokus på utstillinger produksjonenen av maleriene framover. Hun er spesielt glad for å komme med på jurierte utstillinger. Men responsen fra galleriene driver ikke selve uttykket, det kunstneriske videre. – Galleriene har andre motiver enn meg, sier Annette. Hilde har livnært seg fulltid som kunstner hele livet. For å selge er hun helt avhengig av gallerister som  organiserer utstillingene. Beate har lyst til å ta mer kontroll over formidlingsapparatet rundt skulpturene og bygge opp en egen arena for kunst hjemme på gården Hveem. -Publikum er nygjerrige på siutasjonen som kunsten skapes i. Gjennom formidling nært atelié har jeg større muligheter til å lage prosjekt sammen med andre. Samarbeide vil utvikle utrykket i skultuprene mine, sier Beate.

Byråkratene

Hverken Annette, Hilde eller Beate søker utsmykkingsoppdrag, men har verk som er kjøpt inn til formålet. Utsmykking, minnesmerker og innkjøp er oppgaver som fordeles av kulturbyråkrater. Annette mener det er viktig at kulturkontorene bruker sine lokale kunstnere. – Det å bli valgt ut som gave til kulturprisen bevisstgjør lokalsamfunnet. Anerkjennelsen er utviklende, sier hun. Alle kunsterne roser de lokale kulturkontorene som tilbyr rimelig ateliéplasser. Og de trekker fram hvor viktig de kunstnerbaserte arbeidsgruppene for kunstinnkjøp er. – Hvis de har skjønt hva jeg driver med er det greit å pleie kulturbyråkratene. Men responsen fra andre kunstnere som hjelper meg videre er viktigere. Jeg regner med at de som jobber med kunst bruker kunstnerråd og kunsterorganisasjoner som veiledere? Jeg synes også at lokale kulturbyråkrater og kunstnerkommiteer bør stå fritt til å velge mellom kunstnere fra hele landet i utsmykkingsoppdragene, sier Hilde.