Lek på ramme alvor: Tre kritikere om fire kunstnere og hvorfor det er viktig å snakke om kunst

Kunsten må plasseres i hverdagslivet – og belyses der. Kanskje særlig i vår tid, som er preget av så mye rastløshet og distraksjon. Vi trenger steder å gå til for å få en pause. Vi trenger steder å gå til for å få forslag til hvordan vi kan se verden. Vi trenger steder vi vet at vi kan forventer oss noe av betydning. Det i seg selv er ekstremt verdifullt. Utsagnene oppsummerer på mange måter samtalen mellom de tre kunstkritikerne Kjetil Røed, Mona Gjessing og André Gali i Fjøset på Ringebu prestegård en søndag i august.

Ringebu Prestegard fra 1743 ligger vakkert til ved siden av Ringebu stavkirke og fungerer i dag som kultursenter med historisk hage, museumsavdeling, galleri, kafe og kunsthallen Fjøset. Søndag 19. juli inviterte prestegården til åpen samtale mellom de tre kunstkritikere; Kjetil Røed, Mona Gjessing og André Gali om arbeidene til kunstnerne Torbjørn Kvasbø, Patrick Huse, Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir og Mads Andreas Andreassen. Alle fire med tilknytning til Lillehammer og Gudbrandsdalen, og alle representert med en lang rekke utstillinger og prosjekter nasjonalt og internasjonalt.

Språket kan åpne dører mellom betrakter og kunstverk

Kritiker Kjetil Røe, redaktør i tidsskriftet Billedkunst og anmelder i ukeavisen Vårt Land, er opprinnelig litteraturviter og kom inn i kunstkritikken via litteraturen. Som publikum til kritikersamtalen i Fjøset på Ringebu prestegård - kan man nesten høre det. Språket til Røed er presist og inviterende og fungerer som en utstrakt hånd mellom kunstverket og oss som så gjerne vil forstå hva samtalen handler om. Det er ikke alltid så lett. Til tider utfordrende. Grensegangen mellom språket som inviterer og språket som ekskluderer er hårfin, og ikke alltid faller ordene fra kritikerpanelet ned på rett side av grensen. Men kunstkritiker Røeds verbale tråder mellom den som betrakter og det som betraktes skaper kommunikasjon - og gir mening.

Fire kunstneres arbeider

Tema var først og fremst betraktninger rundt fire kunstneres arbeider; Torbjørn Kvasbø, Patrick Huse, Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir og Mads Andreas Andreassen - alle representert med en lang rekke utstillinger og prosjekter nasjonalt og internasjonalt. I tillegg er de initiativtagere til fire forskjellige kunstnerdrevne gallerier og visningsrom i Gudbrandsdalen og Lillehammer: Fjøset i Ringebu Prestegard, Harpefoss hotell i Sør-Fron, Prosjektrom3 på Vinstra og Elephant kunsthall i Lillehammer, samt verksted- og residensfasiliteter som inviterer inn andre kunstnere og fagmiljøer til regionen. Samtalen ble ledet av prosjektleder for utviklingen av Ringebu Prestegård, Eivind Slettemeås.

Spørsmålet er - hva er kvalitet i kunsten?

- Man kan ikke snakke om kunst uten å snakke om kvalitet. Men vi mangler et hverdagslig språk for kunstnerisk kvalitet. For hva er kvalitet i kunsten? For å kunne svare på det trenger vi kvalitet i kritikken - og en slik kvalitet etableres gjennom samtale. Særlig i dag når næringslivets språk mer og mer preger måten vi snakker om kunst på, er det maktpåliggende å etablere en større samtale om kunst. Vi må forstå hva kunst kan bidra med og tilføre oss som mennesker. Vi trenger rett og slett et vokabular for vårt møte med kunsten, fordi kunst og kvalitet handler om kommunikasjon. Og ikke om en fasit, sa Kjetil Røed innledningsvis.

Hvordan snakke om en kunstners arbeid?

Kjetil Røed presenterte kunstnerne Patrick Huse og Mads Andreas Andreassen. Den første en etablert, meritert, erfaren kunstner med nasjonal og internasjonal oppmerksomhet - den andre en ung kunstner i starten av sitt arbeid.

Huse og Andreassen er to svært forskjellige kunstnere. Men i følge Røed er en stor vilje til risiko i kunsten en fellesnevner. Begge benytter seg av abstraksjon i formspråket, verkene er i en form for prosess, samler opp fragmenter av verden rundt seg og lar seg ikke styre av noen form for instruks.

Manifestasjon av minner

I flere år har kunstner Patrick Huse drevet sitt Prosjektrom3 på Vinstra. I sommer avsluttes prosjektet med en stor utstilling av arbeider av Anna Widèn, Patrick Huse, og John Erik Riley i en 800 km industrihall og gammel fabrikk i Vinstra sentrum.

Patrick Huse bilde utstilling VinstraFoto: Patrick Huse - bilde fra utstilling Prosjektrom3, Lund-hallen, Vinstra

Huses bilder kan betraktes som en abstraksjon av naturen og en regi av livsbegreper i samspill med naturelementer. En slags rytmisk bevegelse som forener menneske og natur. Eller en visualisering av følelsene og tankens kretsløp. Selv sier Patrick Huse at arbeidene er en manifestasjon av minne. Dette minnet finnes i kropp, i natur, i livets slitasje. Bildene blir derfor et minnearbeid alle kan ta del i. En tenkende erindring der aldring og slitasje blir gjenskapt visuelt. Det er derfor ikke bildet, men din - betrakterens - relasjon til bildet som er det vesentlige.

Obsternasig nysgjerrighet – lekende alvor

Parallelt med egen kunstnerisk produksjon driver Mads Andreas Andreassen Elephant Kunsthall i Lillehammer. Kunsthallen er en sentral aktør i gruppen kunstnerdrevne visningssteder i Norge. Sommeren 2018 har Andreassens arbeider derimot blitt vist på galleriet og kunstnerresidensen Harpefoss Hotell – på Harpefoss i Gudbrandsdalen.

Mads Andreas Andreassen bilde på Harpefoss hotellBilde: Mads Andreas Andreassen - Castle Mouse, gummi, plastikk, nylon, tråd, parasoll, telststang, olje på lerret - fra utstilling The essense of reveries and fortification på Harpefoss Hotell, sommer 2018

Om arbeidende til Mads Andreas Andreassen sier kritiker Kjetil Røed at de er obsternasige, trassige, antiautoritære og uvillige til å la seg plassere i en etablert sannhet. Andreassen gir betrakteren mulighet til å se med barnets nysgjerrighet: Ser du det fra min side? Ser du hva jeg har sett? Kunstverkene er en slags beskyttelse av barnets impuls til å leke - uten å måtte kle leken opp i aksepterte gevanter. For hva er kunst?

Kunst er profesjonell lek

En definisjon på kunst kan være at det er profesjonell lek, sier Røed. En forvandlende kraft. En konstruksjon av alternative verdener. En avvisning av etablerte kategorier. En fordypning i evnen til å se en annen vei og ikke gi etter for kravet om å gjengi noe spesifikt. Eller rett og slett bare en estetisk berøring - uten at det må forklares.

Bilde Anna Marie Sigmond GudmundsdottirBilde: Arbeid av Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir fra utstillingen Der solen er stum, Harpefoss hotell. Foto: Siri Leira

Kunstverket som medvandrer mot noe ukjent

Mona Gjessing, tilknyttet KORO - kunst i offentlige rom og skribent for tidsskriftene Billedkunst og Numer, har fordypet seg i Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir (Harpefoss hotell, Harpefoss) sine arbeider. Om bildene sier hun at de er fulle av musikalitet - som en komposisjon av linjer organisert i asymmetriske felt med assosiasjoner til strenger og klang. Eller trådene i en vev, eller linjene i en treflate. Bildene er fullendte i seg selv - men likevel del av en prosess som ikke er avsluttet. Dette uavsluttede blir en slags felles skjebne mellom bildene, kunstneren og publikum: Alle tar del i en undersøkelse som ikke er avsluttet og som ikke gir noen lovnader om hvor vi skal.

Kritikersamtalen som utvidelse av en kunstnerisk opplevelse

Å sitte slik og lytte til kritikernes samtale om de fire kunstnernes arbeider er utfordrende, og spennende. Og lærerikt. På mange vis blir det som en kunstopplevelse i seg selv. Noen ganger litt provoserende, noen ganger veldig inspirerende. Provoserende når samtalen oppleves som en fasit på hva kunstverket er og hvordan opplevelsene bør være. Inspirerende når samtalen blir en medvandrer som styrker kunstopplevelsen. Dette understrekes tydelig i Gjessings betraktninger rundt Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir sine bilder fra sommerens utstilling på Harpefoss hotell. Bildet er fullkomment i seg selv. Avklart, men ikke en fasit. Avsluttet, men ikke låst. Dette siste er særs viktig fordi da er betrakter og bildet likeverdige. Man skal ikke løse en gåte og finne et svar. Man skal strekkes mot bilde og synge duett med det, for å bruke Gjessings musikalske metaforer. Betrakter og bilde blir et fellesskap, og ikke en innenfor og en utenfor.

Kunsthåndverk fra bruksgjenstand til kunstform

Siste mann ut for å snakke om de fire kunstnernes arbeider er kritiker André Gali, leder i organisasjonen Norwegian Crafts, samt frilans kunstkritiker og redaktør. Gali ga oss en innføring i utviklingen av kunsthåndverket i Norge fra brukskunst, via design til egen kunstform - og Torbjørn Kvasbø (Fjøset i Ringebu Prestegård) sin rolle og posisjon i denne prosessen.

Torbjørn Kvasbø - Vaseklase, Fjøset KunsthallBilde: Fra kritikersamtalen i Fjøset Kunsthall, Ringebu prestegård. I bakgrunnen Torbjørn Kvasbøs arbeid;Vaseklase. En variant av verket Vaseklase skal nå vises ved Musée national de Céramique-Sèvres i Paris. Utstillingsåpning 23. september 2018.

Abstrakt ekspersjonisme – utfordrende lek på ramme alvor

Da Kvasbø var student i Bergen på 70-tallet var frontene steile mellom billedkunstnerne og kunsthåndverkerne. Kunsthåndverket utviklet seg fra primært å være bruksgjenstander med fokus på funksjonalitet, til større arbeider der leiren ble materiale for metaforer på form og estetikk. Gali beskriver det som at kunsthåndverket beveget seg bokstavelig talt vekk fra butikkutsalgene og inn i galleriene og kunsthallene.

- Kvasbøs kunst i dag kan beskrives som en abstrakt ekspresjonisme der arbeidet med leiren er metaforer på kropp, form, hud og lemmer. Det kunstneriske arbeidet er en fysisk kamp med leiren, en utforskende lek på ramme alvor, der målet er det tilsynelatende umulige. Kvasbøs tilnærming til den kunstneriske har alltid vært utforskende og lærende. Slik har han blitt en kunstner som har åpnet dører internasjonalt for andre norske kunstnere, han har undervist, stilt ut og bygget nettverk - og brakt kunstnere fra hele verden til Ringebu der han bor. Dermed blir hans nærmiljø katalysator for en samtale som strømmer utover og sprer seg til hele verden, avsluttet Gali.

En formende kraft

I sitt dikt Kunstneren, fra samlingen Den hemmelige sommer (1951), beskriver André Bjerke kunsten som en «…formende kraft i oss alle...» Alle disse fire kunstnerne, Torbjørn Kvasbø, Patrick Huse, Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir og Mads Andreas Andreassen, og visningsstedene de representerer (kanskje med unntak av Elephant Kunsthall i Lillehammer), har etablert seg i randsoner, utenfor byene, i distanse til de tradisjonelle kunstinstitusjonene og kunstnermiljøene.

Alle fire representerer et kraftfelt som styrker kunstmiljøet rundt seg og fremmer interessen for kunst rundt virksomhetene sine. De jobber solid, de slår røtter, de utøver arbeid av høy kvalitet og blir derfor også en formende kraft i lokalsammfunnet.

Geografiske avstander er ikke lenger så avgjørende

I løpet av samtalen i Fjøset kunsthall på Ringebu prestegard, kommer det frem at alle på et eller annet vis gir uttrykk for en sterk tilknytning til det lokale. Det stedsspesifikke kan være en kunstnerisk kvalitet, og begrepene sentrum - periferi er ikke lenger så entydige. Periferi er ikke lenger synonymt med utkant. Maktsentrene flytter rundt, store bevegelser er på gang og veien fra Ringebu til Paris kan være kortere enn veien fra Ringebu til Oslo. Man er ikke nødvendigvis mer faglig ensom i periferien enn i storbyen. Men nettopp fordi disse begrepene utfordres - er det viktig at det skjer noe lokalt. En kunsthall kan springe ut av stedet og gi noe tilbake til stedet den står på. For alle steder har en autonomi, karakter, uavhengig av størrelse. Men hvem har ansvaret for at det finnes arenaer for produksjon og formidling av profesjonell kunst lokalt?

Felleskapets ansvar

Det sier seg selv at man ikke kan pålegge kunstnerne oppgaver utenom forpliktelsene til egen kunst og arbeid. Men kommunikasjon med stedet er viktig. Man kan senke terskelen for samtalen, man kan tilrettelegge for dialog, man kan formidle og invitere og prøve seg frem. Men ansvaret for at felleskapet har tilgang til kunstnerisk kompetanse, kunstneriske prosesser, kunstopplevelser, mangfold av stemmer - må være det offentliges. Lokalsamfunnenes støtte og oppmerksomhet er selvsagt viktig for kunstnerne, som for alle andre. Men lokalsamfunnene trenger kanskje sin kunstnerbefolkning mer enn enkeltkunstneren trenger lokal støtte. Derfor må lokalmiljøene, offentligheten, gi muligheter og tilrettelegge. Disse synspunktene kom tydelig frem i debatten som fulgte kritikersamtalen i Fjøset på Ringebu prestegård.

Å møte det ukjente er å møte seg selv

Det offentlige skal investere i lokalbefolkningen, i de som bor på stedet. Det innebærer også ansvar for tilbud om profesjonelle kunstopplevelser. For kunsten kan være et redskap til å tenke med, som kritiker og kunstviter Kjetil Røe uttrykte det. Eller bare noe å oppleve. Eller føle med.

Andre innspill i debatten pekte på at kunstverket også kan være et møte med det fremmede. Og det er viktig. Viktig å oppsøke ting man ikke er vant til, ting man ikke forstår. Det er det som er grunnlaget for å bevege seg som menneske - og som samfunn. Det betyr at man lokalt må bygge institusjoner. Ikke nødvendigvis som fysiske hus, men som strukturer og organisasjoner som har et langsiktig perspektiv og profesjonell ledelse, faste åpningstider, forutsigbart program og tydelige forpliktelser i lokalsamfunnet - året rundt.

Etter kritikersamtalen Fjøset Kunsthall RingebuBilde: Etter kritikersamtalen i Fjøset Kunsthall, Ringebu prestegård fra venstre; kunstner Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir, kritiker Mona Gjessing, fylkeskultursjef Kyrre Dahl og kunstner Patrick Huse.  

Støtte fra Oppland  fylkeskommune

Arrangementet var støttet av Oppland fylkeskommune, og på spørsmål om hvorfor fylkeskommunens kulturavdeling bidrar med ressurser, svarte fylkeskultursjef Kyrre Dahl at han på vegne av fylkeskommunen mener det er viktig at man bygger opp forventningene rundt den kunstneriske møteplassen; Ringebu Prestegård. Stedet syder av historie, bygningskunst og tradisjon.

Fjøset kunsthall Ringebu prestegårdBilde: Ringebu Prestegård har utstillingslokaler i den gamle låven (til høyre), og arbeidet er nå i full gang med å ferdigstille Fjøset kunsthall i det tidligere fjøset og siloen på prestegården.

Dahl pekte også på at det også skjer spennende ting andre steder  i fylket; på Toten med Henning, Johannes og Tore Espedal, i Vågå der Kjell Erik Killi Olsen har slått seg ned og Morten Krogvold holder sine seminarer og får sitt galleri, Anita Killi med Trollfilm på Dovre, Mjøsa - et kunstposjekt, Tankeplasser langs veien gjennom Gudbrandsdalen, Balke & Myskja på Madstun ved Ransfjorden og Glasslåven på Hadeland, for å nevne noen.

- En kritikersamtale med kunstkritikere og kunstnere av nasjonal dignitet er ikke hverdagsmat i Gudbrandsdalen. Jeg ser derfor med forventning på fortsettelsen av det viktige arbeidet som er startet, både når det gjelder utstillinger, kompetanseoppbygging og bygningsmessig utvikling. Disse fire kunstnerne, deres kunstnerskap og de initiativene de har tatt for å skape lokalt forankrede institusjoner, kunstnerresidenser og visningsarenaer for kunst i Gudbrandsdalen og Lillehammer er viktig, avsluttet fylkeskultursjef Kyrre Dahl.