Kunst i sammenheng med Mjøsa

Egil Martin Kurdøl har skrevet en kronikk om prosjektet som vil bli publisert i flere lokalaviser.

KUNST I SAMMENHENG – MED MJØSA.

Et av de mest omfattende ikke-instrumentelle stedskunstprosjekter i Norge, «Mjøsa – Et Kunstprosjekt», ble nylig offisielt åpnet. Prosjektet, der 12 kunstnere med ulik tilknytting til Mjøsa har arbeidet i mer enn to år med Mjøsa som utgangspunkt, vil i ulik grad være tilgjengelig for folk i kortere eller lenger tidsrom – mange av verkene i flere år framover.
Prosjektet – som eies og administreres av Oppland og Hedmark fylkeskommuner i samarbeid med de 7 kommunene rundt Mjøsa - har i tillegg til kunstproduksjon innehold en åpen konferanse og flere samlinger for kunstnerne - innebefattet en ukes seilas på kryss og tvers av Mjøsa. Kunstnerne gjorde strandhugg flere steder gjennom uken for møter med lokalhistorikere - bedriftsbesøk, befaringer og innhenting av informasjon.
Prosjektet skal avsluttes i mars neste år, med utgivelse av en bok om prosjektet, og en konferanse om bl. a. verdien av kunstnerinitierte prosjekter i det offentlige rom.

Etter å ha fulgt Mjøsa – Et Kunstprosjekt på nært hold er det særlig to aspekter ved denne typen stedskunst jeg ønsker å dvele med; spørsmålet om en kunstnerisk praksis kan inneha et samfunnskritisk potensial og stedskunstens kontaktflate til samfunnet som radikalt annerledes enn tradisjonell presentasjon av kunst.

Samfunnskritisk potensial

At kunstverk kan inneha politiske standpunkt og politisk kraft er allment kjent.
Jeg vil hevde at Stedskunst - desentralisert kunst i det offentlige rommet, i særlig grad i kunstnerinitierte prosjekter, i utgangspunktet har et samfunnskritisk potensial. Bare i kraft av sin arbeidsmetode vil stedskunst kunne være en motkraft til kapitalkreftenes globalisering, turistfiseringen og kommersialiseringen av verden.
En stedspesifikk arbeidsmåte innebærer for en kunstner å forholde seg kreativt til et steds historie, stedets sosiale og fysiske forhold. I et stedskunstprosjekt ligger det en vilje til grundige undersøkelser av et sted og til en inngripen i stedet som kan føre til en sterkere bevissthet om stedets innhold og verdi. I denne holdningen ligger en motkraft til kommersiell tenkning.                                                                                                                                        I det å forholde seg til ”Stedet”, søke ”sannheten om”, eller bare i det å fokusere på stedets egenart, ligger det en holdning som er vesensforskjellig fra kommersialismens og globaliseringens ønske om, i økonomisk vinnings hensikt, å gjøre alt lettest mulig tilgjengelig til flest mulig på kortest mulig tid.                                                                                                                                 Kommersielle interesser, f. eks. turismen, forholder seg også til disse tingene, (stedets egenart, historie osv.), men som regel på en overfladisk og usann måte. Slik det må bli når målsettingen med deres ”undersøkelser” er å tjene mest mulig penger - noe som ofte resulterer i en hensynsløs rovdrift på natur og mennesker.

At kunst leses inn i en sammenheng er en kjent sak. Jo sterkere et steds historie er jo vanskeligere er det å løsrive et kunstverks innhold fra det. Eksempelvis da en norsk kunstner, under et besøk i Berlin sammen med Kunstakademiet i Oslo, utførte en performance ved Den Ukjente Soldats Grav. Han var nær ved å få grisebank av tyskere som gikk forbi. Det han ikke visste var at det denne dagen var Hitlers fødselsdag.
Viktigst for vårt forhold til et sted er den personlige erfaringen. Alle kunstnerne i dette kunstprosjektet har en tilhørighet og et personlig forhold til Mjøsa. Noen født og oppvokst – noen bodd ved Mjøsa kortere eller lenger tid – noen er flyttet hit i moden alder osv. Flere av kunstverkene har da også utgangspunkt i personlige opplevelser og erfaringer knyttet til Mjøsa.
I undersøkende prosjekter er det viktig å sette sammen en uensartet gruppe kunstnere – en gruppe med mangfold i utrykk og ideer. Dette for å få et rikest mulig materiale – belyse temaet/stedet fra mange ulike ståsteder. Kunstens sanne vesen er mangfold.

Kontakt med samfunnet

Instrumentelle kunstprosjekt har til hensikt å bruke kunsten til å oppnå et spesifikt mål. Vi ser stadig oftere at kunst i det offentlige rommet rettferdiggjøres ved å vise til antatte positive virkninger for næringslivet – turismen.

 I et ikke-instrumentelt Stedskunstprosjekt blir prosessen en viktig del av arbeidet. Målsettingen kan være undersøkelser der arbeidet vil involvere uforutsigbare komponenter, f. eks. gjennom samarbeid med en lokalbefolkning, forskere, historikere o. l. Sluttresultatet blir derfor mer uforutsigbart og prosessen (og dokumentasjonen av denne) kan bli en viktig del av verket.

I Mjøsa – Et Kunstprosjekt er det bl. a. et påbegynt broderi som først vil være ferdig om flere år, en performance som har foregått motstrøms over hele Mjøsa og underveis resultert i 2 skulpturer. Flere verk er direkte knyttet til historiske hendelser - kvinnenes Mjøs-aksjon på 70-tallet, kollisjon og forlis av to dampbåter på begynnelsen av 1900-tallet, industrien langs elvene som renner inn i Mjøsa, bruken av innsjøen for utprøving og dumping av ammunisjon. Prosjektet inneholder lydskulptur, installasjoner, internettbasert verk, tekster, flere performative verk, broderier, utstillinger, en avis distribuert i flere tusen eksemplarer, lydverk og mange arbeider der flere ulike utrykk og teknikker spiller sammen.

I arbeidet med Mjøsa – Et Kunstprosjekt har kunstnerne vært avhengige av hjelp og støtte fra folk omkring dem. Uten hjelp med informasjon, produksjon, frakt og montering – uten forståelse og velvillighet fra byråkratiet, grunneiere, politikere og kommuneadministrasjonen, ville ikke prosjektet vært mulig å gjennomføre.
Byråkrater, verksarbeidere, snekkere, bønder, Mjøssamlingene, båtfolket, pensjonistforeninger, velforeninger, barnehager, skoleklasser, naboer, innsatte ved Ilseng fengsel, sagbruksarbeidere, lokalhistorikere, kulturarbeidere, ingeniører, sveisere, grunneiere, forskere, tømmerfløtere, arkitekter, familie, venner og venner av venners venner er blant dem som har vært direkte involvert i kunstprosjektet.
Arbeidet med stedskunst gir oss som kunstnere – og kunsten, en annerledes kontaktflate enn den vi vanligvis tenker på ved presentasjon av kunst. En kontaktflate som rommer mye mer enn det tradisjonelle kunstrommets. Vi kommer i direkte kontakt med - i nær kontakt med og som oftest i god kontakt med mange mennesker som i utgangspunktet ikke tilhører et tradisjonelt kunstpublikum. Folk er nødt til å ta stilling til kunstprosjektene. Vi som kunstnere må begrunne hvorfor og hvordan vi vil gjøre vårt kunstprosjekt, en fortelling med ord og innhold utenfor kunstkodeksens interne rammer.
Resultatet er ofte at folk lokalt får nærhet, forståelse og også et eierskap til kunsten - et positivt forhold som åpner for ytterligere involveringer.         

 Egil Martin Kurdøl   -   Initiativtager og deltager, Mjøsa – et kunstprosjekt