Mjøsa, et rom for kunst - resymé av konferansen "Nye territorier - desentralisert kunstpraksis"

- Vi skal ha rom for kunst i samfunnet vårt - rom som ikke trenger begrunnelse i annet enn at kunsten har en verdi i seg selv. Utsagnet tilhører kunstneren Egil Martin Kurdøl, og kan stå som imperativ for stedskunstprosjektet: Mjøsa - et kunstprosjekt.

Ingressbilde: Protese og Visir av Ansgar Ole Olsen. Foto: Jiri Havran

 

Torsdag 28. mars ble konferansen "Nye territorier? - Desentralisert kunstpraksis" arrangert på Hamar. Konferansen fokuserte på følgende tema: Desentralisert kunstpraksis, Kunstnerinitiativ - hvorfor er dette viktig? og Internett og landskap, og satte samtidig punktum for en fem år lang prosess knyttet til kunst i landskap rundt, ved og i Mjøsa. Innlederne på konferansen var kunsthistoriker og kurator Per Bjarne Boym, forfatter, essayist og oversetter Alexander Carnera og doktorgradsstipendiat Anne Ogundipe

Utgangspunktet for konferansen var Mjøsa - et kunstprosjekt. Et prosjekt der 12 kunstnere arbeidet fra 2016 til 2018 og skapte verk som er permanente, eller temporære, i landskapet (avhengig av avtaler mellom den enkelte kommune og kunstner). Alle verkene er på en eller annen måte knyttet til Mjøsa.

Territorium, desentralisert og kunstnerinitiert

Konferansens tema var, som tittelen sier, knyttet til begrepene territorium og desentralisert. I tillegg ble betydningen av kunstnerinitierte prosjekter debattert. Altså prosjekter der kunstnerne selv tar initiativ og leder prosessen, i motsetning til "bestillingsverk" initiert av andre.

Det latinske ordet terra kan oversettes med jord. Et avgrenset stykke jord, et område med spesielle kjennetegn. Vanlig bruk knytter ordet terra til hvem som bestemmer over området, hvem som gir området karakter, hvem som oppmuntrer eller setter grenser for hva som kan foregå.

Desentralisert betegner noe som ikke befinner seg i sentra. Ofte knyttes ordet til geografi og politikk. Men det kan kanskje også brukes i forhold til tidens sentrale ideer og arbeidsmetoder?

Det kunstnerinitierte prosjekt er i sin form et laboratorium med rom for spørsmål og utforsking. Og denne undrende, usikre, søkende tilnærmingen er avgjørende hevdet forfatter, essayist og oversetter Alexander Carnera i sin innledning på konferansen, og la til: 

- Menneskene har nådd modernitetens grense. Alt er i bevegelse og vi må på nytt definere hva det betyr å leve samtidig. For hvordan kan vi få øye på skyggene i mørket og lyset som kommer når alt flimrer forbi? Kunstnerinitierte prosjekter som "Mjøsa – et kunstprosjekt" kan derfor sees som en samtale med landskapet og innsjøen. Verkene kan utfordre det sosiale, fremheve usikkerhet som en kvalitet, forbinde kunsten med stedet og stedet med kunsten – slik at flimringen opphører, tanken beveges og nye allianser oppstår. 

Hva er desentralisert kunstpraksis i vår tid?

Prosjektets kurator Per Bjarne Boym var opptatt av problemstillingene som knyttet seg til konferansens to «stikkord»; territorium og desentralisert, og hvorfor ingen sentrale museer eller samlinger legger vekt på å dokumentere denne kunstpraksisen? Forfatter, essayist og oversetter Alexander Carnera drøftet forholdet mellom begrep som oppdagelse og iscenesettelse, behovet for en sterkere vektlegging av det feminine aspekt og usikkerhet som kunstnerisk kvalitet. En usikkerhet som vekker betrakteren til tvil og tenking. Mens doktorgradsstipendiat Anne Ogundipe tok utgangspunkt i at internett både er et rom - et territorium og et «språk» som har endret hvordan kunst produseres, kurateres og konsumeres. Ikke minst er dette relevant for desentralisert kunstpraksis som "Mjøsa – et kunstprosjekt", fordi nettbasert kunst ofte er forankret i kontekster plassert utenfor tradisjonelle kunstmuseer og gallerier.

En kunstpraksis på vei bort fra sentrumsmakten

- Jeg knytter begrepet desentralisert til territorium og makt, sa Per B. Boym. Desentralisert kunstpraksis er en kunstpraksis som manøvrerer seg bort fra makten og som gir anledning til konfrontasjon med andre krefter enn de som kjennetegner sentrum. Kunsten får en mulighet til å forskyve vaner hos makten, og kan være en måte å bidra til et større mangfold av perspektiver og til å bevege aksepterte og dominerende holdninger.

- Men selv om norske myndigheter bejubler maktkritikk, er ingen museer, ingen arkiver interessert i å dokumentere denne type kunst. Desentralisert kunstpraksis har ikke plass i maktens kunstdiskurs. En diskurs som preges av et sett med dominerende og bestemte koder som plasserer kunsten innenfor museets vegger, eller i tradisjonelle offentlige rom som bygninger, gater, plasser og torg. Og selv om sentrumsmaktens målsetting er inkluderende, blir formen likevel ofte ekskluderende.

En stillferdig dialog

- På et vis er desentralisert kunstpraksis demokratibyggende og fremmer mangfold, påpekte Alexander Carnera. Og ved å vektlegge kunstnernes egne initiativ, tid, ro, samarbeid, kommunikasjon, tilknytning, åpent valg av sted, kjennskap, dialog og ettertanke - kan kunstnerne skape kunst som hører til. Det oppstår en dialog med omgivelsene. Kjærligheten, indignasjonen, uroen og kritikken som kommer til uttrykk i verkene, uttrykkes ikke på bekostning av stedene. Det er ikke spektakulært, høylytt eller dominerende nytt, men inviterer til samhandling, opplevelse, refleksjon og en diplomatisk samtale med området. "Mjøsa - et kunstposjekt" er en kunstnerisk nærlesing av steder ved Mjøsa. En tolking av historier, politikk, geologi, miljø og myter som gis et kunstnerisk uttrykk.  Man kan si at kunsten intensiverer og produserer grunnlag for ny sansing og derved en ny kvalitet i samtalen med omgivelsene. Slik blir både stedet og mennesket endret.

- Ingen av verkene kunne blitt laget andre steder. "Mjøsa - et kunstprosjekt" er stedskunst. En stedskunst som er anti-institusjonell og derfor maktkritisk. Den er en slags demokratiets kunstneriske, lavmælte, kritiske samtale der kunsten har et sansemessig utgangspunkt som komplementerer annen kunstpraksis, la Per Bjarne Boym til.

Kunsten er kompasset vårt

- Vår menneskelige erfaring forutsetter at vårt engasjement og vår oppmerksomhetsevne blir utfordret. Det forutsetter at vi vender oss bort fra likegyldighet og legger vekt på en øket sans for kompleksitet og forståelse for verdimessig forskjell, understreket Carnera, og la til: Kunsten er kompasset vårt. Eller for å sitere professor i sosiologi Richard Sennet: - Den som glir fra den ene selvinnlysende kjensgjerning til den neste oppdager ingenting.  

Usikkerhet er en kunstnerisk kvalitet

portrett Alexander Candera- Så hvorfor er kunstnerinitiativ viktig, spurte Carnera og ga selv svaret: Kunstnerdrevne prosesser er åpne og søkende. De er et laboratorium som speiler samtiden. Kunsten kan ikke fjerne seg fra det som kan beskrives som samtidens problem; en grunnleggende omseggripende orienteringsløshet som kontinuerlig beveger seg mot nye og omfattende nivåer av usikkerhet.

Dette er en usikkerhet som går dypere enn det politiske og som rammer langt inn i kunsten og litteraturens verden. Publikum befinner seg midt i den tid som forsvinner og som kun får fast form ved hjelp av dokumentasjon. Det gir behov for å avgrense, for å motarbeide midlertidighet, for å holde fast ved en kunst som kan gi uttrykk for nuet. Men kunst kan ikke avgrenses.

Kunst er mer enn iscenesettelse, forskjønnelse og gjenkjennelse. Kunst gir et språk til samtidens nivåer av usikkerhet. Kunst er ikke noe vi på forhånd vet hva er. Kunst skaper friksjon og frustrasjon og en bevegelse som krever grenseflytting og forsering av konkrete, sosiale og mentale hindringer. Kunst er en kilde til stadig høyere nivåer av usikkerhet. For usikkerhet er en kunstnerisk kvalitet.

Dialog mellom kunstverket og stedet det står på

Men til tross for usikkerheten må det likevel være kontaktpunkt og samhandlingen mellom aktørene, mellom kunstneren og publikum, fortsatte Carnera. Derfor er det en viktig kvalitet ved Mjøsa - et kunstprosjekt, at det er skapt grunnlag for en samtale mellom kunsten og stedet. En samtale som ikke bare gir innblikk i kunstverkene i seg selv, men også i stedet, omgivelsene og menneskene rundt Mjøsa. Grensene mellom stedene og verkene perforeres, verkene knytter seg til stedet og bruker stedets elementer til å tenke med slik at krevende spørsmål får et konkret uttrykk: Kunstverket beveger tanken og setter krefter i bevegelse. Det gir undring og bidrar til beskyttelse mot modernismens endimensjonale rasjonalitet og grovkornede tankesystem.

Kan kunst både være en verdi i seg selv og ha en politisk, samfunnskritisk rolle?

- Det er to aspekter ved denne typen kunst jeg ønsker å dvele med; spørsmålet om en kunstnerisk praksis kan inneha et politisk - et samfunnskritisk potensiale, og stedskunstens kontaktflate til samfunnet som radikalt annerledes enn tradisjonell presentasjon av kunst, skriver initiativtaker og kunstner Egil Martin Kurdøl i sin begrunnelse for prosjektet "Mjøsa - et kunstprosjekt".

Et inkluderende språk, et språk til å forstå

Kunstnerinitiativer, desentralisert kunst, stedskunst, kunst utenfor institusjonene -  gir nye måter å kommunisere med publikum på. Man kan kanskje si at tiden spiller en annen rolle her enn innenfor kunstinstitusjonenes tradisjonelle rammer.

Det forgjengelige, usikre, foranderlige gir andre møter og andre samtaler. Pendelen svinger mellom balanse og bevegelse, avvisning og dialog. Men utfordrer også omgivelsenes oppfatning av begrepet kunst. Og stiller spørsmål ved begrepet samtid.

- Ofte kan denne dialogen være krevende å etablere. Derfor må vi fortelle hvorfor vi gjør dette, understreket initiativtager og kunstner Egil Martin Kurdøl. Vi må bruke et språk som folk skjønner. Et språk utenfor kunstkodeksen.

- I prosjektet "Mjøsa - et kunstprosjekt" har det derimot vært lite motstand mot prosjektet. Kanskje det er fordi kunstnerne har tilhørighet i landskapet hvor kunsten manifesterer seg. Kunstnerne kjenner landskapet, har brukt mye tid og fått mye lokal hjelp. Enormt mange mennesker har vært involvert fortalte Kurdøl.

Vi trenger et feministisk perspektiv og prosjekt.

Alexander Carnera var ikke i samme grad som Egil Martin Kurdøl opptatt av å folkeliggjøre språket i dialogen med publikum. For Carnera handlet det mer om nye måter å tenke på.

- Vi trenger et feministisk perspektiv og prosjekt. Vi må bort fra det overdrevne fokuset på et modernistisk, materialistisk kunstuttrykk. Kunsten i offentlige rom har lenge vært minnesmerker styrt av design. Men design er forskjønnelse og forførelse. Kunst er noe annet. Vi trenger en integrering av den taktile sansen - av følelsessansen. Vi trenger det feminine og den "åpne vandrende kropp". Vi trenger å skifte synsvinkel og erkjenne at usikkerhet er et aktivt momentum som må integreres i vår kunstpraksis. Vi trenger en kunstnerinitiert, desentralisert kunstutøvelse der kunstverkene opplyser om styrkeforhold mellom elementer og de forhold de står i relasjon til. Vi trenger et rom for fellesskapet - et rom som fremmer oppdagelsesdynamikk og gir plass til intimitet, usikkerhet, undring, fri forskning og et sammenstøt av stemmer, understreket Carnera.

Dokumentasjon og forgjengelighet

Så hva skjer videre med kunstverkene i "Mjøsa - et kunstprosjekt"? Hvem tar vare på kunsten i fremtiden? Hvordan skal kunsten ha en verdi når den er forlatt? Uten institusjonenes beskyttende oppmerksomhet blir det en fortelling om usikkerhet, skjørhet, foranderlighet og forgjengelighet.

- Vi vil alltid ønske å snu usikkerhet til sikkerhet og dokumentasjon er selvsagt viktig. Men et grunnlag for "Mjøsa - et kunstprosjekt" er nettopp forgjengeligheten og skjørheten som ligger i prosjektet. Usikkerhet er en kunstnerisk kvalitet. Og svaret på usikkerhet er ikke sikkerhet, men å gi slipp, avsluttet Carnera.

Internett og landskap

anne ogundipe portrettÅ snakke om kommunikasjon og kunstformidling i vår tid, uten å snakke om internett - er en anakronisme. Konferansens tredje panelsamtale tok derfor utgangspunkt i doktorgradsstipendiat Anne Ogundipes foredrag; Internett og landskap.

sitat Anna Ogundipe- Internett oppfattes ofte som en "ikke-virkelig" virkelighet, en slags illusorisk sfære. Men den virtuelle virkelighet er en virkelig virkelighet. Og som individ i verden uttrykker vi oss gjennom både virtuelle medier, konkrete materialer og vår tilknytning til landskap, sa Ogundipe i sin innledning.

- Eksempelvis er Hedda Roterud Amundsen sitt verk Mjøsa State of Mind er et eksempel på et verk som er forankret i et konkret landskap og som bruker internett som en forutsetning for det kunstneriske uttrykket. Det er både nært og grenseløst samtidig.

Finnes det kunst som er betinget av internett?

Internett er ungt og flyktig, et arkiv som i sin beste form kan det virke demokratiserende, gi nye opplevelser, fremme deltagelse og viske ut landegrenser. I sin verste form er internett en søppelplass.

Internett produserer en ny tilnærming til hva kunst er. Man får ikke oppmerksomhet. Man må konkurrere om oppmerksomhet. Rommet kunsten deles i er ikke lenger avgrenset av museets vegger, eller geografisk avgrensning. Blir da kunst på internett kun en endimensjonal kopi, eller finnes der kunst som er betinget av internett? Og hvordan skal denne kunsten dokumenteres? Må den dokumenteres? Eller er flyktigheten i seg selv en kvalitet?

Først kommer spørsmålene - så kommer (kanskje) svarene

Spørsmålene var mange og Ogundipe understreket at det er viktig at det visuelle feltet setter av tid til å gå inn i de digitale prosjektene. I dag er det få institusjoner som vier digital kunst oppmerksomhet. Digital kunst på internett må møtes på en annen måte enn det materielle verket. Spørsmål må stilles på nye måter: Er kunstverket, eller skjer kunstverket i møte med betrakteren? Er det nok at kunsten er digital. Er den materielle kunsten uviktig? Hva skjer når den materielle kunsten ender opp med å være digitalt representert. Hva er kunstens vilkår i internettets tid? Hvem kan definere seg som kunstner? Hvordan skal man behandle begrepet kvalitet?

Debatten handlet i stor grad om å definere og utforme spørsmålene som knyttes til begreper som internett og landskap. Internett og kunst. Man kan vanskelig svare før spørsmålet er utformet. Internett har sin egen logikk, og produserer en opplevelses-økonomi på andre måter enn de tradisjonelle institusjonene. Så hva er annerledes etter internett?

Maktspredning og interaksjon

Ett svar er interaksjon. I følge Ogundipe har internett ført til en ny deltagelse i kunsten. Publikum forventer å kunne si noe om kunsten, reagere, kritisere, respondere - mer enn før. Makten har på mange måter blitt spredt til publikum og det har skjedd en demokratisering og endring av roller. Men kan man egentlig snakke om demokratisering i relasjon til kunstnerisk skapervirksomhet? Kunst er tradisjonelt ikke et resultat av demokratiske prosesser. Kanskje tvert imot? Så hva er da kunst på internett?

Verket er flyktig - ta vare på relasjonene

- Internett er et landskap, et territorium - et sted. Men det er et flyktig sted som bygges i sann tid, påpekte Ogundipe, og la til at samtidig er internett et arkiv, et oppbevaringssted. Det er noe verdifullt og søppelplass samtidig. Det stiller store krav til kunnskap og forståelse. Eller kanskje handler det om at vi må tenke nytt og snakke mer om hva vi får enn hva vi mister. Det nettverksbaserte, digitale og i stor grad brukerdrevne landskapet har endret måtene kunst produseres, kurateres og konsumeres på. Vi må respektere verkets flyktighet - og heller ta vare på relasjonene verket skaper, konkluderte Ogundipe.

Deltagerne i de tre panelsamtalene var følgende:

1: Desentralisert kunstpraksis
Moderator: Eivind Slettemeås
I panelet: Kurator Per Bjarne Boym, gallerist og kunstner i WI Galleri og atelier; Hilde Rognskog, kritiker Audun Lindholm og førsteamanuensis ved UiT, Hanne Hammer Stien

2: Kunstnerinitiativ - hvorfor er det viktig?
Moderator: Siri Leira, Oppland Kunstsenter
I panelet: Essayist og oversetter Alexander Carnera, kunstner Tone Myskja, kunstner Kurt Johannessen og kultursjef i Stange kommune Solbjørg Tveiten

3: Internett og landskap 
Moderator: Vilde Andrea Brun, Oppland Kunstsenter
I panelet: Anne Ogundipe, Stipendiat ved Institutt for kunst og medievitenskap (NTNU), Anne Marthe Dyvi, kunstnerisk utvikler ved Bergen Center for Electronic Art, Andreas N. Ervik, kunstner og stipendiat ved UiO, Nils Ohlsen, direktør ved Lillehammer Kunstmuseum

De tolv kunstnerne i Mjøsa - et kunstprosjekt er:

Anna Charlott Österberg

Ansgar Ole Olsen

Egil Martin Kurdøl

Hedda Roterud Amundsen

Hilde Aagaard

Jana Winderen

Johannes Engelsen Espedal

Line Bøhmer Løkken

Marianne Stranger

Markus Li Stensrud

Tina Jonsbu

Wenche Kvalstad Eckhoff