Tankestreif om tanker og tankeplasser

Dette kåseriet skrev Inge Eidsvåg til Tankeplass-seminar, Kulturhuset Banken, 1. oktober 2020

Tanker er rare. De kommer når en minst venter dem. De spør aldri om det passer eller om de forstyrrer. De streifer hvileløse om til alle døgnets tider, og de krysser sinnets grenser uten engang å betale toll.

Eller de holder seg borte og er musestille når de trengs som mest. Hvor ofte har vi ikke tenkt så det har knaket i knollen, uten at noe annet skjedde enn at ei gammel hodepine kom hinkende og lurte på om det var den vi kalte på.

Hva tenkte vi mennesker før det første ordet ble sagt? Var ordet en tanke som en dag tok lydhammen på? Eller var ordet nødvendig for at tanker kunne fødes? For det er ordet og tanken som gjør oss til mennesker. ”Mennesket er kun et siv, det svakeste i naturen, men det er et tenkende siv,” var det ikke det han sa den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal en gang på 1600-tallet. «Derfor er mennesket edlere enn hele Universet,» sa han, «for mennesket vet at det skal dø. Det vet ikke Universet, selv om det er i stand til å knuse mennesket».

Mange viktige tanker gjennom tidene viste seg å være utidsmessige og passet ikke inn. Eller var så farlige for makthaverne at de ble kvalt ved fødselen. Redselen for nye tanker har vi alltid levd med. Tenk om det fantes en gravlund for tanker som aldri fikk leve opp? Der kunne vi gå langs undringens stier og lese på hvite kors: ”Her hviler en ukjent tanke.” På gården Medlien i Næroset, i landet for undring og fantasi, har Hans Christian Medlien bygd ”De ukjente tankers tårn”, en bygning han tenkte og tegnet som 11-åring på folkeskolen. Tankeplassene var også først bare var en tanke, et frø som ble sådd, lenge før de ble til virkelighet.

Noen tankefrø blir liggende i flere århundrer, før det kulturelle jordsmonnet endrer seg, og de begynner å gro. Det er et minst like stort under som at man visstnok har fått korn fra faraoenes gravkamre til å spire. Et eksempel: Ca. 400 år f. Kr. levde en gresk filosof som het Demokrit. Han hevdet at alle stoffer var sammensatt av uforgjengelige partikler, som han kalte ”atomer”. Det kommer av det greske ordet atomos, som betyr udelelig. Atomene er tingenes minste byggesteiner, men de kan ikke sees, sa Demokrit. Først på 1600-tallet dukket atomlæren opp igjen, og i 1945 ble den første atombomben sprengt. Så var ikke atomet udelelig likevel. Men det tok nesten 2500 år å vise at Demokrit hadde rett, selv om han tok feil.

Noen tanker kommer stiltrende inn i verden på tynne, ustøe bein. De blir forhånet og latterliggjort, ingen tar dem alvorlig og tror de vil overleve. Men de

kjemper for livet og greier seg, som løvetannbarn. ”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd” var en slik tanke. Ha, ha, sa man, da denne tanken ble født. Kvinner, slaver, mørkhudete og barn har vel ikke samme verdi som voksne, hvite menn. I 1948 ble denne tanken innskrevet som § 1 i FNs erklæring om menneskerettighetene. ”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd.” En revolusjonerende tanke, som ennå kjemper for å bli virkeliggjort.

En jøde, som levde for 2000 år siden, sa at det ikke lenger skulle være ”jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne”. Han ba oss endog om å elske våre fiender og be for dem som forfulgte oss. De fleste tok naturligvis avstand fra dette, og den greske filosofen Kelsos skrev i året 187 ei bok han kalte Den sanne lære, som var et oppgjør med tømmermannssønnens idéer. ”Vi vet at det er forskjell på folk,” sa Kelsos og kalte den nye læren for bondefangeri. De kristne ville innføre ”den avskyelige læren om likhet og nestekjærlighet”, (…) som i sin rot er vulgær og kun myntet på vulgære sjeler”, sa han.

Så fikk tilhengerne av disse ”avskyelige” tankene makt og statens offisielle stempel. Slik de selv hadde blitt forfulgt, begynte de å forfølge andre, og de glemte oppfordringen om å elske sine fiender. I år 1600 ble Giordano Bruno brent på bålet i Roma. Da hadde han sittet åtte år i fangenskap og var blitt utsatt for grusom tortur. Hvilke tankeforbrytelser hadde han begått? Bruno mente, som Kopernikus, at sola var verdens midtpunkt og at planetene beveget seg rundt den. Dessuten hevdet han (og det var farligere) at universet var uendelig, uten grenser og uten midtpunkt. Akkurat som tanken, som aldri slår seg til ro. Hver gang vi griper en ny tanke, får vi et nytt midtpunkt og en ny horisont. Tanker beveger seg fritt, og de er også uendelige. Bruno mente dessuten at Gud hadde skapt mange verdener, ikke bare vår. Dette var farlige tanker, som ville detronisere jordas og menneskets sentrale plass i universet og skape uorden i kirkens tankesystem. Så brente man Bruno på bålet. Men tankene overlevde.

I dag finnes tankepoliti i en rekke land i verden. I kompaniskap med moderne teknologi minner de uhyggelig om Storebror som ser alle i George Orwells roman 1984. Den totale overvåkingens utopi er i ferd med å bli virkelighet.

Filosofen Arne Næss stilte en gang spørsmålet om det gjør vondt å tenke? Han svarte ja, det gjør vondt å tenke. For det kjennes alltid godt å hvile i vanetenkningens behagelige døs; tenke tanker som ikke støter noen. ”Selvfølgelig vil vi redde klimaet på kloden, men helst uten at det koster oss noe.” Alle er enige. Eller: ”Vi vil ha bedre veier, skoler og sykehus, men høyere skatter vil vi ikke betale.” Applaus, applaus. Slike tanker ernærer seg på saftige floskler, blir tykkfalne og sovner etter hvert uten å ha satt spor etter seg.

Mistanken, derimot, de tverrvendte tankene, river og røsker i oss og forsøker å vekke oss. Det gjør vondt.

Noen tanker kjenner ikke sin egen begrensning, de blir stormannsgale og farlige: ”Deutschland, Deutschland über alles.” ”Norge for nordmenn!” ”Den som ikke er med meg, er mot meg.” «America first, America first!» Slike tanker kan mobilisere millioner, inntil en liten gutt en dag står ved veikanten og roper at keiseren ikke har klær. Da er det ofte for sent.

”Tenk positivt!” er et slagord som har hjemsøkt seminarer og terapeutiske miljø i mange år. Bare vi tenker positivt vil alt ordne seg. Og det er nok noe i det. En rekke forsøk viser at folk som blir fortalt at de er sterkere enn de faktisk er, også yter mer enn de normalt ville ha gjort. Derfor legges det i toppidretten mye vekt på mental trening, på å tenke seg i form.

Men slagordet kan også bli lettvint og overfladisk. Som om alle vansker kan tenkes vekk. Noen ganger er det både naturlig og nødvendig at en fylles av opprørske tanker, sinte tanker, triste tanker. Hvis en nettopp har fått beskjed om en alvorlig sykdom eller at en nær venn er død, er antakelig ikke det første du vil høre: Tenk positivt!

Jeg hadde en gang gleden av å samarbeide med humoristen Arthur Arntzen, som blant annet ble utnevnt som ”flirolog” ved Universitetet i Tromsø. Han fortalte om en kar i Lødingen, som virkelig levde etter devisen om å tenke positivt. Denne karen var forfulgt av ulykker, men uansett hva som hendte, var omkvedet alltid: ”Det kunne ha vært verre.” Da naustet brente ned, var reaksjonen: ”Det kunne ha vært verre, fjøset kunne også ha gått med.” Og da fjøset en dag brente, var kommentaren: ”Det kunne ha vært verre, våningshuset kunne også ha brent.” Så en dag døde plutselig kona. Da naboen kom for å kondolere, var mannens reaksjon: ”Ja, ja, det kunne ha vært verre.” ”Kunne det ha vært verre,” spurte naboen. ”Ja, hu Anna kunne ha vore ei snill kjerring,» svarte karen

Barn tenker ofte mer originalt enn voksne. De stiller spørsmål vi sjelden har fantasi til å stille. Som for eksempel om hva fargene er laget av; om fisker kan fryse; om hvor det blir av lyset når vi slukker det i stua om kvelden; om hvorfor langfingeren er lenger enn pekefingeren, når det ikke er slik med tærne; om hvem vi var før vi ble født? Og så videre. Alle disse spørsmålene er hentet fra virkeligheten.

Som barn husker jeg at det ble sagt om en kar i nabogrenda at han var ”en grubler”. Jeg spurte mamma om hva en grubler var og fikk til svar at det var en som tenkte for mye og gjorde for lite. Mannen kunne sitte hele kvelden, ble det sagt, nedsenket i egne tanker. Da var blikket fjernt, og han var ikke tilsnakkendes, som om han var i en annen verden. Jeg så for meg tankene hans som mark, som boret seg inn i sjelen og sugde seg full av blod. Det var derfor

mannen alltid var så gusten og blek og dessuten uegnet til praktisk arbeid. Huset sto malingsløst og potetene ble ikke tatt opp før like under jul.

Å gruble var derfor farlig, ble vi fortalt, det kunne rable for en. Men det fantes ett botemiddel: arbeid. Lediggang var nemlig roten til alt ondt, herunder også grubling. Det var når en ble sittende uvirksom at de tunge tankene kunne komme; aldri når en hogg ved, dro garn eller hesjet. ”Kom deg ut og sitt ikke her og gruble!” var beskjeden vi fikk, når vi en sjelden gang ble sittende uvirksom i ovnskroken og feilaktig ble mistenkt for dypere tankevirksomhet.

Tanke og handling henger sammen. Vi kan handle tankeløst eller omtenksomt. Ofte blir det bare med tanken. ”Vi kom til gjestfrie folk,” sa fanten, ”vi hadde så nær fått mat”. Peer Gynt lot heller ikke alltid handling følge tanke. ”Ja, tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!” sier Peer i tredje akt.

I dag, i klimakrisens tid, blir det viktig at handling følger tanke. Og vi trenger nye tanker, tankefrø med spirekraft, som vil kunne bidra til nye sosiale bevegelser, kanskje endog på tvers av politiske skiller. Som den berømte amerikanske sosialantropologen Margaret Mead sa en gang: ”Tvil aldri på at en liten gruppe tenkende og engasjerte mennesker kan forandre verden. De er i virkeligheten de eneste som kan gjøre det.” Tenk om Tankeplassene også kan bli steder der nye tanker blir født!

I vår hektiske tid, når de digitale mediene roper etter oss 24 timer i døgnet, har vi behov for slike plasser. Steder langs livsveien der vi kan stanse opp, møte et kunstverk, eller la blikket hvile mot en horisont eller et vannspeil. Se noe vi kan overraskes av, ergre oss over – eller forundre oss over. For undring er tenkningens brennstoff. Kanskje er det nettopp her, hvor vi ikke skal gjøre noe annet enn å stanse og glane, at det kan fødes tanker vi ellers ikke ville ha tenkt. Tanker som forgyller vårt indre landskap, beriker en samtale – eller som kan inspirere til handling som forandrer verden.

Tenk om Tankeplasser kan bli slike steder!